Sammendrag av Referansehåndboken

Sammendrag fra:
Spangen, I. C. (2007). Referansehåndboken: en veiledning i kildebruk og henvisning til kilder. Oslo: Spartacus.

Referansehåndboken er en god veiledning til korrekt kildebruk. Spangen begynner med å ta opp det generelle rundt sitering og går senere inn i mer anvent bruk av henvisningsteknikk.

Spangen hevder at korrekt kildebruk er en del a det akademiske arbeidet og at dårlige og unøyaktige kildehenvisninger er et tegn på at forfatteren ikke tar sin leser på alvor. Feil i referanser har en lei tendens til å spre seg videre. Dette viser en undersøkelse av Sweetland fra 1989 hvor det kom frem at 32% av de spurte innrømmet at de brukte sekundærkilder i sitt arbeid. Dette har heller ikke blitt bedre i senere år hvor det i vitenskaplige publikasjoner henvises til kilder man ikke har lest, eller bare lest sammendraget til.

Kildehenvisningens funksjon er å dokumentere en påstand, underbygge egne påstander og teorier og å vise bakgrunnslesningen (hva man bygger på og hvor bredt man har orientert seg). Det skal gi en indikasjon om hvor oppdatert forfatteren er på den nyeste forskningen innen sitt felt, men det er falrig å hevde dette bastant. Spesielt innen humaniora har verkene lengre levetid enn i for eksempel helsefag.

Leseren skal uten problemer kunne finne frem til kilden forfatteren har brukt, derfor er det viktig å være omhyggelig når man registrerer opplysningene. Riktig navn skal oppgis med riktig stavemåte osv.

Det har etter hvert utviklet seg flere standarder for hvordan referanser skal oppgis. APA var den tidligste med å utgi sin standard i bokform i 1952 etter et møte mellom flere personer med ansvar for tidsskrifter innenfor antropologi og psykologi i 1929.

Litteraturlisten som del av oppgaven:
Alle kilder skal oppgis, både trykte og muntlige. De muntlige kildene skal oppgis i en egen liste og omfatter resultater av intervjuer, forelesninger og foredrag.

Litteraturlistens funksjon er både å vise hvilke verk som ligger til grunn for det skriflige arbeidet og å gi ideer til videre lesning. Listen viser hvor faglig oppdatert forfatteren er og om hun har gjort seg kjent med de mest sentrale kildene på sitt område.

Å oppgi kilder man ikke har brukt og gi intrykk av at dette ligger til grunn for arbeidet er faglig uærlighet og bør unngås. Det er like galt å unnlate å oppgi kilder. Ved alt lånt tankegods skal opphavsmannen og skriftlig kilde oppgis.

Direkte sitat skal settes i anførselstegn. Ved indirekte sitat bruker man ikke anførselstegn, men det er viktig med korrekt henvisning og at ikke sitatet får en annen betydning. Det bør brukes primærkilder. Bruker man sekundærkilder skal dette komme frem i henvisningen. Ved allmennkjente faktaopplysninger eller opplysninger som enkelt kan bekreftes ved et oppslag i leksikon trenger man ikke henvise til kilde. Heller ikke i tilfeller hvor det hevdes ting som at "å brodere bunad er et tidkrevende arbeid."

Spangen gir videre gode råd i henvisningsteknikk som jeg ikke kommer til å liste opp her, men boken anbefales for oppslag på disse tingene.