Myhre, J. E. (2004). Popularisering, plagiering og historie: diskusjonen om Alnæs' norgeshistorie i et edruelig lys.

Sammendrag av: Myhre, J. E. (2004). Popularisering, plagiering og historie: diskusjonen om Alnæs' norgeshistorie i et edruelig lys. Prosa, 10(3), 6-12.

Myhre tar opp eksempelet Karsten Alnæs´ Norgeshistorie på en god og interessant måte.

Bokklubben Nye Bøker skrev i sin presentasjon av Alnæs´ Norgeshistorie at "det straffer seg å nå bredt ut" og at Akademia burde stige ned fra sitt elfenbenstårn. Men Myhre poengterer at historiefaget gjør en stor jobb med formidling og har vunnet mange Bragepriser opp igjennom. Historikerne er ikke primært opptatt av fotnotene, men å ikke lure leseren.

Når skal man egentlig referere? Ved sitater, parafraseringer og dersom man har hentet mye stoff fra en forfatter. Det er ikke nødvendig å sitere ved presentasjoner av rene selvfølgeligheter og ting som folk forutsettes å vite. Her skal man allikevel være forsiktig og vurdere målgruppen som skal lese teksten. En utenlandsk leser kan for eksempel ikke forutsettes å vite at Einar Gerhardsen var statsminister i Norge mesteparten av perioden 1945-1965.

Myhre mener at det er 4 hovedproblemer med Alnæs´ historieverk.

1. Den rene avskrift
2. Parafrasering som ligger svært nært opp mot ren avskrift
3. Gjengivelse av stoffet på en egen måte uten å oppgi kilde
4. Én kilde som brukes og gir et unyansert bilde

Et av argumenteten for Alnæs er at han ikke er historiker, men dersom jeg skulle skrive en roman, ville jeg blitt bedømt som romanforfatter, sier Myhre.

Argumentet hos både Alnæs og forlaget er at henvisninger er så fælt for leseren. Men undervurderes ikke leseren da? Det kan jo tenkes at leseren lurer på hvordan forfatteren kan vite alt det han skriver. Alnæs skriver godt sies det, men problemet er at mye av denne gode skrvingen ikke er hans, men andres gode skriving. Hovedpoenget her er anstendighet i faglitterært forfatterskap, sier Myhre.