Birgitte og Rolf Sigurd skal filme de vitenskapelig ansatte til ressursen som skal utformes. De hadde begge to gode idéer og innspill til hvordan dette kunne gjøres. Vi begynner filming tirsdag 14. desember og har avtalt et møte for å se på produktet av dette 21. desember.
Hovedpoenget med videoene er å motivere til riktig kildebruk og siteringer. De kommer til å bli korte snutter på ca. 1,5-2 min. Filmingen kommer til å foregå på UB, kontorer og arkivet.
Kildekritikk 2014-2015 (Kildekompasset)
6. des. 2010
Plan for møte med prosjektgruppa tirsdag 7. desember
- Avklare arbeidsfordeling
- Spørreundersøkelse på HiT?
- Filming av vitenskapelig personale på HiT og UiA?
- Referansegruppe på HiT og UiA?
Myhre, J. E. (2004). Popularisering, plagiering og historie: diskusjonen om Alnæs' norgeshistorie i et edruelig lys.
Sammendrag av: Myhre, J. E. (2004). Popularisering, plagiering og historie: diskusjonen om Alnæs' norgeshistorie i et edruelig lys. Prosa, 10(3), 6-12.
Myhre tar opp eksempelet Karsten Alnæs´ Norgeshistorie på en god og interessant måte.
Bokklubben Nye Bøker skrev i sin presentasjon av Alnæs´ Norgeshistorie at "det straffer seg å nå bredt ut" og at Akademia burde stige ned fra sitt elfenbenstårn. Men Myhre poengterer at historiefaget gjør en stor jobb med formidling og har vunnet mange Bragepriser opp igjennom. Historikerne er ikke primært opptatt av fotnotene, men å ikke lure leseren.
Når skal man egentlig referere? Ved sitater, parafraseringer og dersom man har hentet mye stoff fra en forfatter. Det er ikke nødvendig å sitere ved presentasjoner av rene selvfølgeligheter og ting som folk forutsettes å vite. Her skal man allikevel være forsiktig og vurdere målgruppen som skal lese teksten. En utenlandsk leser kan for eksempel ikke forutsettes å vite at Einar Gerhardsen var statsminister i Norge mesteparten av perioden 1945-1965.
Myhre mener at det er 4 hovedproblemer med Alnæs´ historieverk.
Argumentet hos både Alnæs og forlaget er at henvisninger er så fælt for leseren. Men undervurderes ikke leseren da? Det kan jo tenkes at leseren lurer på hvordan forfatteren kan vite alt det han skriver. Alnæs skriver godt sies det, men problemet er at mye av denne gode skrvingen ikke er hans, men andres gode skriving. Hovedpoenget her er anstendighet i faglitterært forfatterskap, sier Myhre.
Myhre tar opp eksempelet Karsten Alnæs´ Norgeshistorie på en god og interessant måte.
Bokklubben Nye Bøker skrev i sin presentasjon av Alnæs´ Norgeshistorie at "det straffer seg å nå bredt ut" og at Akademia burde stige ned fra sitt elfenbenstårn. Men Myhre poengterer at historiefaget gjør en stor jobb med formidling og har vunnet mange Bragepriser opp igjennom. Historikerne er ikke primært opptatt av fotnotene, men å ikke lure leseren.
Når skal man egentlig referere? Ved sitater, parafraseringer og dersom man har hentet mye stoff fra en forfatter. Det er ikke nødvendig å sitere ved presentasjoner av rene selvfølgeligheter og ting som folk forutsettes å vite. Her skal man allikevel være forsiktig og vurdere målgruppen som skal lese teksten. En utenlandsk leser kan for eksempel ikke forutsettes å vite at Einar Gerhardsen var statsminister i Norge mesteparten av perioden 1945-1965.
Myhre mener at det er 4 hovedproblemer med Alnæs´ historieverk.
- Den rene avskrift
- Parafrasering som ligger svært nært opp mot ren avskrift
- Gjengivelse av stoffet på en egen måte uten å oppgi kilde
- Én kilde som brukes og gir et unyansert bilde
Argumentet hos både Alnæs og forlaget er at henvisninger er så fælt for leseren. Men undervurderes ikke leseren da? Det kan jo tenkes at leseren lurer på hvordan forfatteren kan vite alt det han skriver. Alnæs skriver godt sies det, men problemet er at mye av denne gode skrvingen ikke er hans, men andres gode skriving. Hovedpoenget her er anstendighet i faglitterært forfatterskap, sier Myhre.
29. nov. 2010
Riktig kildebruk : kunsten å referere og sitere / Martin G. Erikson
Dere kjenner vel til denne boka selv om den ikke er på listen over foreslått lesing? Her er en tilbakemelding jeg har tidligere gitt til en av våre lærere om den. Ikke noe ordentlig omtale men jeg rekker ikke å skrive noe mer omfattende akkurat nå.
Jeg vil absolutt anbefale den til studentbruk. Den er en veldig grei og lettlest gjennomgang av kildebruk and referering.
Den dekker:
- Formål med referering/sitering
- Typer kilder
- Valg av kilder som skal være med i oppgaven
- Måter å henvise i teksten
- Praktiske eksempler og råd om bruk av APA-format i referanselisten
Jeg liker spesielt at forfatteren legger vekt på hvorfor det er nødvendig å sitere og referere riktig. Den første delen er kanskje vel ordrik men han gir gode eksempler på hvorfor og hvordan man refererer. Tror ikke det er noe problem at han bare bruker eksempler fra sitt eget fag, psykologi til å illustrere poengene.
Denne boken kan være et ledd i å forbygge plagiering.
Riktig kildebruk : kunsten å referere og sitere / Martin G. Erikson ;
oversetter: Heikki Gröhn]. - Oslo : Gyldendal akademisk, 2010. - 139 s.
Originaltittel: Referera reflekterande.
ISBN 978-82-05-39860-3 (h.) : Nkr 225.00
http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=10026235x&kid=biblio
Jeg vil absolutt anbefale den til studentbruk. Den er en veldig grei og lettlest gjennomgang av kildebruk and referering.
Den dekker:
- Formål med referering/sitering
- Typer kilder
- Valg av kilder som skal være med i oppgaven
- Måter å henvise i teksten
- Praktiske eksempler og råd om bruk av APA-format i referanselisten
Jeg liker spesielt at forfatteren legger vekt på hvorfor det er nødvendig å sitere og referere riktig. Den første delen er kanskje vel ordrik men han gir gode eksempler på hvorfor og hvordan man refererer. Tror ikke det er noe problem at han bare bruker eksempler fra sitt eget fag, psykologi til å illustrere poengene.
Denne boken kan være et ledd i å forbygge plagiering.
Riktig kildebruk : kunsten å referere og sitere / Martin G. Erikson ;
oversetter: Heikki Gröhn]. - Oslo : Gyldendal akademisk, 2010. - 139 s.
Originaltittel: Referera reflekterande.
ISBN 978-82-05-39860-3 (h.) : Nkr 225.00
http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=10026235x&kid=biblio
26. nov. 2010
Sammendrag av Referansehåndboken
Sammendrag fra:
Spangen, I. C. (2007). Referansehåndboken: en veiledning i kildebruk og henvisning til kilder. Oslo: Spartacus.
Referansehåndboken er en god veiledning til korrekt kildebruk. Spangen begynner med å ta opp det generelle rundt sitering og går senere inn i mer anvent bruk av henvisningsteknikk.
Spangen hevder at korrekt kildebruk er en del a det akademiske arbeidet og at dårlige og unøyaktige kildehenvisninger er et tegn på at forfatteren ikke tar sin leser på alvor. Feil i referanser har en lei tendens til å spre seg videre. Dette viser en undersøkelse av Sweetland fra 1989 hvor det kom frem at 32% av de spurte innrømmet at de brukte sekundærkilder i sitt arbeid. Dette har heller ikke blitt bedre i senere år hvor det i vitenskaplige publikasjoner henvises til kilder man ikke har lest, eller bare lest sammendraget til.
Kildehenvisningens funksjon er å dokumentere en påstand, underbygge egne påstander og teorier og å vise bakgrunnslesningen (hva man bygger på og hvor bredt man har orientert seg). Det skal gi en indikasjon om hvor oppdatert forfatteren er på den nyeste forskningen innen sitt felt, men det er falrig å hevde dette bastant. Spesielt innen humaniora har verkene lengre levetid enn i for eksempel helsefag.
Leseren skal uten problemer kunne finne frem til kilden forfatteren har brukt, derfor er det viktig å være omhyggelig når man registrerer opplysningene. Riktig navn skal oppgis med riktig stavemåte osv.
Det har etter hvert utviklet seg flere standarder for hvordan referanser skal oppgis. APA var den tidligste med å utgi sin standard i bokform i 1952 etter et møte mellom flere personer med ansvar for tidsskrifter innenfor antropologi og psykologi i 1929.
Litteraturlisten som del av oppgaven:
Alle kilder skal oppgis, både trykte og muntlige. De muntlige kildene skal oppgis i en egen liste og omfatter resultater av intervjuer, forelesninger og foredrag.
Litteraturlistens funksjon er både å vise hvilke verk som ligger til grunn for det skriflige arbeidet og å gi ideer til videre lesning. Listen viser hvor faglig oppdatert forfatteren er og om hun har gjort seg kjent med de mest sentrale kildene på sitt område.
Å oppgi kilder man ikke har brukt og gi intrykk av at dette ligger til grunn for arbeidet er faglig uærlighet og bør unngås. Det er like galt å unnlate å oppgi kilder. Ved alt lånt tankegods skal opphavsmannen og skriftlig kilde oppgis.
Direkte sitat skal settes i anførselstegn. Ved indirekte sitat bruker man ikke anførselstegn, men det er viktig med korrekt henvisning og at ikke sitatet får en annen betydning. Det bør brukes primærkilder. Bruker man sekundærkilder skal dette komme frem i henvisningen. Ved allmennkjente faktaopplysninger eller opplysninger som enkelt kan bekreftes ved et oppslag i leksikon trenger man ikke henvise til kilde. Heller ikke i tilfeller hvor det hevdes ting som at "å brodere bunad er et tidkrevende arbeid."
Spangen gir videre gode råd i henvisningsteknikk som jeg ikke kommer til å liste opp her, men boken anbefales for oppslag på disse tingene.
Spangen, I. C. (2007). Referansehåndboken: en veiledning i kildebruk og henvisning til kilder. Oslo: Spartacus.
Referansehåndboken er en god veiledning til korrekt kildebruk. Spangen begynner med å ta opp det generelle rundt sitering og går senere inn i mer anvent bruk av henvisningsteknikk.
Spangen hevder at korrekt kildebruk er en del a det akademiske arbeidet og at dårlige og unøyaktige kildehenvisninger er et tegn på at forfatteren ikke tar sin leser på alvor. Feil i referanser har en lei tendens til å spre seg videre. Dette viser en undersøkelse av Sweetland fra 1989 hvor det kom frem at 32% av de spurte innrømmet at de brukte sekundærkilder i sitt arbeid. Dette har heller ikke blitt bedre i senere år hvor det i vitenskaplige publikasjoner henvises til kilder man ikke har lest, eller bare lest sammendraget til.
Kildehenvisningens funksjon er å dokumentere en påstand, underbygge egne påstander og teorier og å vise bakgrunnslesningen (hva man bygger på og hvor bredt man har orientert seg). Det skal gi en indikasjon om hvor oppdatert forfatteren er på den nyeste forskningen innen sitt felt, men det er falrig å hevde dette bastant. Spesielt innen humaniora har verkene lengre levetid enn i for eksempel helsefag.
Leseren skal uten problemer kunne finne frem til kilden forfatteren har brukt, derfor er det viktig å være omhyggelig når man registrerer opplysningene. Riktig navn skal oppgis med riktig stavemåte osv.
Det har etter hvert utviklet seg flere standarder for hvordan referanser skal oppgis. APA var den tidligste med å utgi sin standard i bokform i 1952 etter et møte mellom flere personer med ansvar for tidsskrifter innenfor antropologi og psykologi i 1929.
Litteraturlisten som del av oppgaven:
Alle kilder skal oppgis, både trykte og muntlige. De muntlige kildene skal oppgis i en egen liste og omfatter resultater av intervjuer, forelesninger og foredrag.
Litteraturlistens funksjon er både å vise hvilke verk som ligger til grunn for det skriflige arbeidet og å gi ideer til videre lesning. Listen viser hvor faglig oppdatert forfatteren er og om hun har gjort seg kjent med de mest sentrale kildene på sitt område.
Å oppgi kilder man ikke har brukt og gi intrykk av at dette ligger til grunn for arbeidet er faglig uærlighet og bør unngås. Det er like galt å unnlate å oppgi kilder. Ved alt lånt tankegods skal opphavsmannen og skriftlig kilde oppgis.
Direkte sitat skal settes i anførselstegn. Ved indirekte sitat bruker man ikke anførselstegn, men det er viktig med korrekt henvisning og at ikke sitatet får en annen betydning. Det bør brukes primærkilder. Bruker man sekundærkilder skal dette komme frem i henvisningen. Ved allmennkjente faktaopplysninger eller opplysninger som enkelt kan bekreftes ved et oppslag i leksikon trenger man ikke henvise til kilde. Heller ikke i tilfeller hvor det hevdes ting som at "å brodere bunad er et tidkrevende arbeid."
Spangen gir videre gode råd i henvisningsteknikk som jeg ikke kommer til å liste opp her, men boken anbefales for oppslag på disse tingene.
18. nov. 2010
Referat fra møte med HiT
Til stede: Frode Bakken og Pat Flor (HiT)
Else-Margrethe Bredland, Henry Langseth, Arthur Olsen, Birgitte Kleivset og Hilde Daland (UBA)
Referent: Hilde Daland
1.
Birgitte presenterte forprosjektet og prosjektgruppas funn i denne prosessen. Det finnes mye informasjon på internett om kildekritikk og kildebruk, men det er lite bruk av sosiale medier og lite tilknytning til fag.
2.
Hilde orienterte om delprosjektet. Det er et felles problem på UBA og HiT at studentene ikke vet hvilke referansestil de bruker og derfor vil det være av interesse for begge institusjonene med en litteraturlisteressurs knyttet opp mot fag. Pat sitter i et Ephorusutvalg hvor man har diskutert muigheten for en felles referansestil for alle fag, men dette virker lite sannsynlig å få gjennomslag for i fagmiljøene. Det bør sjekkes om vi har dekkes referansestilen som brukes i tekniske fag.
3.
Frode snakket om HiTs første prosjekt Råd&Vink, forskningsarkivet Theora, og Digitale Telemarkskilder (som kanskje blir en el av Lokalhistoriewiki). Frode tok opp problemet med at det finnes liten oversikt over hvilke e-læringsressurser som finnes. Det kan være ønskelig med en plattform der e-læringsressurser finnes samlet på et sted. Pat viste statistikk over bruk av Råd&Vink. Bruken fordelte seg ganske likt i løpet av året år etter år. R&V var tidligere lenket fra bibliotekets nettsider, men ligger nå under HiTs studentsider.
4.
HiT er positive til samarbeid med UBA i dette prosjektet. Frode går inn i styringsgruppa og Pa går inn i prosjektgruppa, med mulighet for at en ekstra person fra HiT blir med i styringsgruppa etter hvert. Det ble bestemt at den nye prosjektgruppa møtes tirsdag 7. Desember for å diskutere og jobber frem en skisse for videre arbeid. UBA har mottatt 200.000 kroner fra LA2020 til dette prosjektet og skal bruke tilsvarende selv. HiT bidrar også med arbeidskraft til prosjektet.
Else-Margrethe Bredland, Henry Langseth, Arthur Olsen, Birgitte Kleivset og Hilde Daland (UBA)
Referent: Hilde Daland
1.
Birgitte presenterte forprosjektet og prosjektgruppas funn i denne prosessen. Det finnes mye informasjon på internett om kildekritikk og kildebruk, men det er lite bruk av sosiale medier og lite tilknytning til fag.
2.
Hilde orienterte om delprosjektet. Det er et felles problem på UBA og HiT at studentene ikke vet hvilke referansestil de bruker og derfor vil det være av interesse for begge institusjonene med en litteraturlisteressurs knyttet opp mot fag. Pat sitter i et Ephorusutvalg hvor man har diskutert muigheten for en felles referansestil for alle fag, men dette virker lite sannsynlig å få gjennomslag for i fagmiljøene. Det bør sjekkes om vi har dekkes referansestilen som brukes i tekniske fag.
3.
Frode snakket om HiTs første prosjekt Råd&Vink, forskningsarkivet Theora, og Digitale Telemarkskilder (som kanskje blir en el av Lokalhistoriewiki). Frode tok opp problemet med at det finnes liten oversikt over hvilke e-læringsressurser som finnes. Det kan være ønskelig med en plattform der e-læringsressurser finnes samlet på et sted. Pat viste statistikk over bruk av Råd&Vink. Bruken fordelte seg ganske likt i løpet av året år etter år. R&V var tidligere lenket fra bibliotekets nettsider, men ligger nå under HiTs studentsider.
4.
HiT er positive til samarbeid med UBA i dette prosjektet. Frode går inn i styringsgruppa og Pa går inn i prosjektgruppa, med mulighet for at en ekstra person fra HiT blir med i styringsgruppa etter hvert. Det ble bestemt at den nye prosjektgruppa møtes tirsdag 7. Desember for å diskutere og jobber frem en skisse for videre arbeid. UBA har mottatt 200.000 kroner fra LA2020 til dette prosjektet og skal bruke tilsvarende selv. HiT bidrar også med arbeidskraft til prosjektet.
16. nov. 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)