Myhre, J. E. (2004). Popularisering, plagiering og historie: diskusjonen om Alnæs' norgeshistorie i et edruelig lys.

Sammendrag av: Myhre, J. E. (2004). Popularisering, plagiering og historie: diskusjonen om Alnæs' norgeshistorie i et edruelig lys. Prosa, 10(3), 6-12.

Myhre tar opp eksempelet Karsten Alnæs´ Norgeshistorie på en god og interessant måte.

Bokklubben Nye Bøker skrev i sin presentasjon av Alnæs´ Norgeshistorie at "det straffer seg å nå bredt ut" og at Akademia burde stige ned fra sitt elfenbenstårn. Men Myhre poengterer at historiefaget gjør en stor jobb med formidling og har vunnet mange Bragepriser opp igjennom. Historikerne er ikke primært opptatt av fotnotene, men å ikke lure leseren.

Når skal man egentlig referere? Ved sitater, parafraseringer og dersom man har hentet mye stoff fra en forfatter. Det er ikke nødvendig å sitere ved presentasjoner av rene selvfølgeligheter og ting som folk forutsettes å vite. Her skal man allikevel være forsiktig og vurdere målgruppen som skal lese teksten. En utenlandsk leser kan for eksempel ikke forutsettes å vite at Einar Gerhardsen var statsminister i Norge mesteparten av perioden 1945-1965.

Myhre mener at det er 4 hovedproblemer med Alnæs´ historieverk.

1. Den rene avskrift
2. Parafrasering som ligger svært nært opp mot ren avskrift
3. Gjengivelse av stoffet på en egen måte uten å oppgi kilde
4. Én kilde som brukes og gir et unyansert bilde

Et av argumenteten for Alnæs er at han ikke er historiker, men dersom jeg skulle skrive en roman, ville jeg blitt bedømt som romanforfatter, sier Myhre.

Argumentet hos både Alnæs og forlaget er at henvisninger er så fælt for leseren. Men undervurderes ikke leseren da? Det kan jo tenkes at leseren lurer på hvordan forfatteren kan vite alt det han skriver. Alnæs skriver godt sies det, men problemet er at mye av denne gode skrvingen ikke er hans, men andres gode skriving. Hovedpoenget her er anstendighet i faglitterært forfatterskap, sier Myhre.

Riktig kildebruk : kunsten å referere og sitere / Martin G. Erikson

Dere kjenner vel til denne boka selv om den ikke er på listen over foreslått lesing? Her er en tilbakemelding jeg har tidligere gitt til en av våre lærere om den. Ikke noe ordentlig omtale men jeg rekker ikke å skrive noe mer omfattende akkurat nå.


Jeg vil absolutt anbefale den til studentbruk. Den er en veldig grei og lettlest gjennomgang av kildebruk and referering.

Den dekker:
- Formål med referering/sitering
- Typer kilder
- Valg av kilder som skal være med i oppgaven
- Måter å henvise i teksten
- Praktiske eksempler og råd om bruk av APA-format i referanselisten

Jeg liker spesielt at forfatteren legger vekt på hvorfor det er nødvendig å sitere og referere riktig. Den første delen er kanskje vel ordrik men han gir gode eksempler på hvorfor og hvordan man refererer. Tror ikke det er noe problem at han bare bruker eksempler fra sitt eget fag, psykologi til å illustrere poengene.

Denne boken kan være et ledd i å forbygge plagiering.

Riktig kildebruk : kunsten å referere og sitere / Martin G. Erikson ;
oversetter: Heikki Gröhn]. - Oslo : Gyldendal akademisk, 2010. - 139 s.
Originaltittel: Referera reflekterande.
ISBN 978-82-05-39860-3 (h.) : Nkr 225.00

http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=10026235x&kid=biblio

Sammendrag av Referansehåndboken

Sammendrag fra:
Spangen, I. C. (2007). Referansehåndboken: en veiledning i kildebruk og henvisning til kilder. Oslo: Spartacus.

Referansehåndboken er en god veiledning til korrekt kildebruk. Spangen begynner med å ta opp det generelle rundt sitering og går senere inn i mer anvent bruk av henvisningsteknikk.

Spangen hevder at korrekt kildebruk er en del a det akademiske arbeidet og at dårlige og unøyaktige kildehenvisninger er et tegn på at forfatteren ikke tar sin leser på alvor. Feil i referanser har en lei tendens til å spre seg videre. Dette viser en undersøkelse av Sweetland fra 1989 hvor det kom frem at 32% av de spurte innrømmet at de brukte sekundærkilder i sitt arbeid. Dette har heller ikke blitt bedre i senere år hvor det i vitenskaplige publikasjoner henvises til kilder man ikke har lest, eller bare lest sammendraget til.

Kildehenvisningens funksjon er å dokumentere en påstand, underbygge egne påstander og teorier og å vise bakgrunnslesningen (hva man bygger på og hvor bredt man har orientert seg). Det skal gi en indikasjon om hvor oppdatert forfatteren er på den nyeste forskningen innen sitt felt, men det er falrig å hevde dette bastant. Spesielt innen humaniora har verkene lengre levetid enn i for eksempel helsefag.

Leseren skal uten problemer kunne finne frem til kilden forfatteren har brukt, derfor er det viktig å være omhyggelig når man registrerer opplysningene. Riktig navn skal oppgis med riktig stavemåte osv.

Det har etter hvert utviklet seg flere standarder for hvordan referanser skal oppgis. APA var den tidligste med å utgi sin standard i bokform i 1952 etter et møte mellom flere personer med ansvar for tidsskrifter innenfor antropologi og psykologi i 1929.

Litteraturlisten som del av oppgaven:
Alle kilder skal oppgis, både trykte og muntlige. De muntlige kildene skal oppgis i en egen liste og omfatter resultater av intervjuer, forelesninger og foredrag.

Litteraturlistens funksjon er både å vise hvilke verk som ligger til grunn for det skriflige arbeidet og å gi ideer til videre lesning. Listen viser hvor faglig oppdatert forfatteren er og om hun har gjort seg kjent med de mest sentrale kildene på sitt område.

Å oppgi kilder man ikke har brukt og gi intrykk av at dette ligger til grunn for arbeidet er faglig uærlighet og bør unngås. Det er like galt å unnlate å oppgi kilder. Ved alt lånt tankegods skal opphavsmannen og skriftlig kilde oppgis.

Direkte sitat skal settes i anførselstegn. Ved indirekte sitat bruker man ikke anførselstegn, men det er viktig med korrekt henvisning og at ikke sitatet får en annen betydning. Det bør brukes primærkilder. Bruker man sekundærkilder skal dette komme frem i henvisningen. Ved allmennkjente faktaopplysninger eller opplysninger som enkelt kan bekreftes ved et oppslag i leksikon trenger man ikke henvise til kilde. Heller ikke i tilfeller hvor det hevdes ting som at "å brodere bunad er et tidkrevende arbeid."

Spangen gir videre gode råd i henvisningsteknikk som jeg ikke kommer til å liste opp her, men boken anbefales for oppslag på disse tingene.

Referat fra møte med HiT

Til stede: Frode Bakken og Pat Flor (HiT)
Else-Margrethe Bredland, Henry Langseth, Arthur Olsen, Birgitte Kleivset og Hilde Daland (UBA)
Referent: Hilde Daland

1.
Birgitte presenterte forprosjektet og prosjektgruppas funn i denne prosessen. Det finnes mye informasjon på internett om kildekritikk og kildebruk, men det er lite bruk av sosiale medier og lite tilknytning til fag.

2.
Hilde orienterte om delprosjektet. Det er et felles problem på UBA og HiT at studentene ikke vet hvilke referansestil de bruker og derfor vil det være av interesse for begge institusjonene med en litteraturlisteressurs knyttet opp mot fag. Pat sitter i et Ephorusutvalg hvor man har diskutert muigheten for en felles referansestil for alle fag, men dette virker lite sannsynlig å få gjennomslag for i fagmiljøene. Det bør sjekkes om vi har dekkes referansestilen som brukes i tekniske fag.

3.
Frode snakket om HiTs første prosjekt Råd&Vink, forskningsarkivet Theora, og Digitale Telemarkskilder (som kanskje blir en el av Lokalhistoriewiki). Frode tok opp problemet med at det finnes liten oversikt over hvilke e-læringsressurser som finnes. Det kan være ønskelig med en plattform der e-læringsressurser finnes samlet på et sted. Pat viste statistikk over bruk av Råd&Vink. Bruken fordelte seg ganske likt i løpet av året år etter år. R&V var tidligere lenket fra bibliotekets nettsider, men ligger nå under HiTs studentsider.

4.
HiT er positive til samarbeid med UBA i dette prosjektet. Frode går inn i styringsgruppa og Pa går inn i prosjektgruppa, med mulighet for at en ekstra person fra HiT blir med i styringsgruppa etter hvert. Det ble bestemt at den nye prosjektgruppa møtes tirsdag 7. Desember for å diskutere og jobber frem en skisse for videre arbeid. UBA har mottatt 200.000 kroner fra LA2020 til dette prosjektet og skal bruke tilsvarende selv. HiT bidrar også med arbeidskraft til prosjektet.

Møte med Høgskolen i Telemark

Fakta på ville veier..

Sammendrag av: Rekdal, O. B. (2009). Fakta på ville veier og henvisninger hinsides fornuften. Tidsskrift for samfunnsforskning(3), 367-383.


Med den eksplosive økningen i tilgang til elektroniske ressurser kombinert med avanserte scannere og dataprogrammer har kildehenvisningens rolle forandret seg.

Mennesket er flokkdyr og ikke rent sjeldent oppfører vi oss som sauer som løper i flokk. Med dette mener Rekdal å påpeke faren ved å ukritisk hente kilder fordi de ser ut til å ha gjort ting riktig. I tillegg har man daren ved å hente en sekundærlilde inn som en primærkilde uten å sjekke dette. Dersom man gjør dette vil faren være der for at kilden endres litt for hver gang dette skjer og man sitter tilbake med feil tolkning av primærkilden eller feil tall på undersøkelser som er gjort.

Det finnes svært mange måter å henvise på. Noen bruker parenteser, andre bruker fotnoter. Uansett er de viktigste grunnprinsippene de samme; kildene man har latt seg inspirere av skal krediteres og kilden skal oppgis på en slik måte at leseren på enklest mulig måte finner tilbake til denne.

Et eksempel på hvor nøyaktig man skal være i henvisningene sine er om man skal oppgi sidenummer eller ikke i henvisningene. Mange er av den oppfatning at man bare skal bruke sidehenvisninger ved direkte sitat, mens Rekdal mener at det er kanskje enda viktigere å oppgi sidetall ved parafrasering. Dette gjør det enda vanskeligere for leseren å finne tilbake til kilden, og det gjør det enklere for forfatteren å gjemme unna unøyaktigheter og regelrett palgiat.

Grunnen til at man bør etterstrebe bruk av primærkilder er ikke bare for å unngå svakhetene som oppstår når informasjonen passerer gjennom mange ledd, men også fordi man bevisst bør vurdere hvor pålitelig den opprinnelige kilden er.


Henvisninger som reklame er et annet problem. Noen forskere gjør mye for å bruke flest mulig av sine tidligere produksjoner i ny forskning. På denne måten får de flere siteringer og høyere "impact factor".

Det er også en diskusjon om publiseringsdato sier noe om kvaliteten på artikkelen/boka. Noen mener at det nyeste er det beste, mens andre er av motsatt oppfattelse. Rekdal kommer med et eksempel på en kollega som har blitt rådet til å finne en nyere kilde, eller å slette referansen til en 30 år gammel kilde fra forlaget sitt. Grunnen var at det ikke skulle henvises til kilder som kunne bli umulig for leserne å få tak i.

Rekdal mener at det ikke bare er referansene som sådan som er viktige, eller hvilken stil man bruker, men en bevissthet rundt kilder og kildebruk. At man vurderer hva slags kilder som er oppgitt, at man sjekker originalkildene og at man har som mål å gjøre det enklest mulig for leseren å spore originalkilden.

Internetts fristelser og kildens usynlighet (Johan L. Tønnesson)

Sammendrag av: Tønnesson, J. L. (2007). Internettets fristelser og kildens usynlighet: om god og mindre god skikk ved bruk av andres tekster i egen tekstproduksjon. Norsklæraren, 31(1), 22-28 : port.

Tønnesson problematiserer dobbeltmoralen som kommer frem i at lærebøkene om plagiering selv ikke oppgir sine kilder.

Med elektroniske kilder kommer nye muligheter, men også nye utfordringer. Mens man tidligere skrev av bøker for å plagiere, kan man nå enkelt klippe og lime for å lage en "ny tekst. Lærere kan umulig kjenne til alle nettsider og dermed blir fristelsen uimotståelig for elevene. Er nå dette så farlig, spør Tønnesson? Man kan knapt tenke en original tanke lenger eller skrive noe som er nytt. Enhver tekst er i bunn og grunn en sitatsamling, enten vi vil eller ikke. Er det ikke en del av ytringsfriheten at vi kan trekke inn andres gode formuleringer blandt våre egne? Selv om dette er sant, så er det farlig å plagiere, sier Tønnesson. Det er farlig fordi det krenker opphavsretten.

Hva sier loven om dette? Loven sier at tanker er tollfrie og at faktaopplysninger ikke er vernet. Og hva er god skikk? Den forskningsetiske komite sier at det er det motsatte av plagiat. Tønnesson viser videre i sin artikkel flere grove eksempler på plagiat fra Alnæs´"Historien om Norge". Mengen av kopiert tekst er så stor at det neppekan forsvares fagetisk eller opphavsrettslig. I tillegg ble det pekt på flere tilfeller hvor meningen i innholdet var blitt endret i tekstene.

Synliggjøring av kilder er viktig fordi leseren må få anledning til å selv sette seg inn i emnet på en enkel måte. Samtidig viser det seg at jo mer man parafraserer og fjerner seg fra originalkildens ordlyd, jo større er sjansen for feiltolkninger og misforståelser. Elever bør ikke frarådes å parafrasere, men de bør læres godt opp i dette.

Det viktigste er allikevel å ha en konsistes innen samme besvarelse hvor man synliggjør forbindelsen mello, tekst og kilde sier Tønnesson.